De Tre Lykter-serien - bok nr. 1: Mannen som forsvant, innbundet

   Fyrstikken lå stiv av skrekk (...) han våget ikke å røre seg en millimeter. Bare ikke mannen lyste helt nede på bakken!
   Men det gjorde han. I neste øyeblikk ble Fyrstikken truffet av den sterke lyskjeglen og var avslørt.
   «Å er detta for fantestreker?!» brølte mannen. «(...) Å er'e du leiter etter, forresten? Gull, kanskje? Se å pell dæ opp, ellers gjør jæ vaffelrøre a' dæ!»
   Fyrstikken snudde seg rundt på siden og myste motvillig mot det sterke lyset (...) Han likte ikke å lyve, og for en gangs skyld greide han ikke å tenke klart heller, så han plumpet rett ut med det:
   «Jeg - jeg er Fyrsten av De Tre Lykter», pep han. «Og jeg er utsendt av Rettferdigheten for å avsløre Mørket!» Stemmen snørte seg og ble så tynn at den knapt nådde over tunet.
   «For no' sludder! Det æ du som æ avslørt, din valp! Se å (...) pell dæ vekk! Ellers kommer jæ å slår'æ flat som en toøring å veksler'æ i to ett-øringer!»
   Da spratt Fyrstikken opp og sprang (...)

* * *
«Det begynner å regne!» hvisket Lissi.
   Det hadde vært vrient å få henne opp på ryggen nå som hun bare kunne hoppe med ett bein. Men takket være Lutas muskler og bra samarbeid hadde de klart det. Nå hadde han godt tak under knærne hennes, og Lissi lente seg fram mot ryggen hans og holdt armene rundt ham.
   «Helten min!» hvisket hun, la hodet mot hans og klamret seg fast. I det samme kjente hun noen regndråper til.
   «Klart det!» svarte Luta glad og begynte å gå. Så pøste det ned.
   Det var godt han var sterk, ellers hadde han aldri klart å bære henne så langt. For sikkerhets skyld gikk han bak låven og måtte traske en lang omvei rundt gjørma utenfor møkkakjelleren. Ujevnt var det også, og det ble mer og mer sølete. Men de kunne da tenne lommelykten.
   «Lissi og Luta lurer Lingerud-ligaen!» diktet Luta ...