De Tre Lykter-serien - bok nr. 4: Festningens hemmelighet, innbundet

   «Hører du det, Fyrstikken? De graver nå òg!» hvisket Luta.  Fyrstikken nikket. «Det høres ut som det kommer nedenfra», hvisket han. «Ikke inni muren der, men mer under den, liksom.»  Plutselig grep Lissi guttene i hver sin arm. Den gylne fargen forsvant fra ansiktet hennes, og de vanligvis så livlige og muntre øynene ble stirrende og store. Men hun fikk ikke fram et ord. Da de fulgte blikket hennes, så de det, de også.
   En spinkel jenteskikkelse beveget seg på en underlig måte oppover trappen på motsatt side av gårdsplassen. Det så ut som om hun svevde. Hun hadde en fotsid, lysegul kjole og et lysegult slør – det dekket hodet og armene og kroppen nesten til knærne. Plutselig stoppet hun og snudde på hodet, som om hun så på dem. Samtidig løftet hun den høyre armen slik at den stakk fram fra sløret og bøyde den bakover – som om hun ville vinke dem etter seg. Så snudde hun seg igjen og gled liksom videre opp den lange trappen. Til slutt forsvant hun i skyggen av en stor mur øverst der oppe et sted.

(Fra kap. 8, Den grå varebilen)
Idet de skulle gå over Freiligata der den svingte rundt Klipphus kirke, måtte de stoppe og vente til en stor, grå varebil hadde passert. Den hadde kort, høy «snute», todelt frontrute og sidevegger som minnet om bølgeblikk – bortsett
fra et stort, flatt reklameskilt. Alt det og enda mer la Fyrstikken merke til.
   «Åh, det der var en sånn Citroën Type H!» utbrøt han begeistret. «De er så tøffe!» (…)
   «Det var han!» sa Lissi.

   «Hæ? Hvem han?» Fyrstikken og Luta sa det i kor.
   «Han som kjørte varebilen. Jeg kjente han igjen. Jeg så han tydelig da bilen kom rett mot oss, før den svingte. Det var han murer'n som ikke sa no' oppi festningen i går kveld. Dere husker vel øynene hans? De satt liksom litt tett sammen. Og så hadde han runde kjaker og spiss nese og ganske liten hake, ikke sant? Det virket som om han kjente igjen meg også, for han så så rart på meg et øyeblikk, før han så på veien igjen.»
   «Oi, jeg så bare på bilen, jeg», innrømte Fyrstikken.

(Fra kap. 9, Kan det være en sammenheng?)
De fant den store boken om byen og festningen på biblioteket. Og det gikk an å låne den. Enten det var der «graverne» hadde funnet ut noe eller ikke, kunne boken komme til nytte, mente de unge etterforskerne. Kanskje noe i den ville sette dem på sporet av hvorfor noen gravde på festningen i all hemmelighet. Derfor føltes det som om de hadde vært på jakt og kom hjem med et verdifullt bytte.
   Men å lete etter et skattekart i den store boken var som å lete etter ett bestemt tre i en jungel – et tre som man ikke ante hvordan så ut! Boken var på 464 store sider, og dessuten visste de ikke engang om det var et skattekart de lette etter.

(Fra kap. 28, Trøtte Fyrstikken)
Idet han fant nøkkelen der fru Pettersen pleide å gjemme den, snudde han seg og kastet et blikk opp mot Henriksten. Da så han tåken. Den lå som et mykt teppe over byen og skilte den fra festningen, som liksom tittet over teppekanten.
   Det der ser jammen hemmelighetsfullt ut, tenkte han. Så låste han opp døren, børstet litt jord av klærne og listet seg inn.