KVINNEN I HANS LIV?

Av Kristin Garnes

Det er på tide å gi dere en ny smakebit fra romanen «Herleik», denne gang fra kapittel 4.
Når vi møter Herleik er han omtrent 20 år og drømmer om å finne en kvinne han kan dele livet med. Det er ikke mange aktuelle kandidater i hjemtraktene hans, men kanskje kan dette korte møtet på høstmarkedet i Bjørgvin bøte på ensomheten hans? Vi kan røpe så mye at dette ikke er siste gang disse to møtes, men hva slags forhold får de etter hvert?

Herleik har omsider kommet i gang med handelen. Skinna er spredt i en halvsirkel foran ham. Med ett legger han merke til en ung kvinne med langt, sort hår; hun går tett inntil en eldre mann. De kommer nærmere og nærmere, og i øyekroken registrerer Herleik at hun virker trist. Plutselig ser han at hun er lenket til mannen. Og det som enda verre er, mannen er enhåndet ...

Altså er han straffet! tenker han.

Så står de rett foran ham.

Kan hun rett og slett være en trell? Men man drar da ikke en trell til et marked?

«Hva skal du ha for de røde reveskinna?»
Mannen peker med armen uten hånd, den venstre – ettersom høyre håndledd er lenket til kvinnens. Da går det opp for Herleik at det ikke er høyrehånda som er avkappet – mannen har altså fått redusert straff.

«Hva har du å tilby som gjenytelse?» spør Herleik ydmykt. 'Vær ydmyk', hadde faren sagt før han dro hjemmefra. 'Det øker muligheten for god handel.'

Mannen gliser ekkelt og peker på kvinnen. «Kunne det være noe?»

Herleik betrakter den unge kvinnen på nytt. Hun har langt, mørkt hår, er liten og vever og står mindre enn en armlengde unna. De brune, vakre øynene ser lidende på ham, nærmest bedende. Han møter blikket hennes, og hun er så nær at han fornemmer pusten hennes. Munnen beveger seg som om hun ønsker å si noe. Han blir aldeles betatt. Det hamrer tungt i brystet. Kan dette være den kvinnen han lengter etter?

«Hva blir det til?»

Herleik skvetter. Hva slags byttehandel er det denne mannen forsøker seg på? Av respekt for den unge kvinnen vil ikke Herleik gi seg inn på å verdsette henne til noen reveskinn. Han kan selvfølgelig ikke bytte bort skinna slik. Herleik rister trist på hodet, og øynene hennes fylles av tårer.

Mannen trekker på skuldrene, og de går videre. Kvinnen snur seg som om hun ber om hjelp. Hun henger ved blikket hans så lenge hun kan. Herleik klatrer opp på ei kasse som står i nærheten for å se hvor det blir av dem, men de blir slukt av folkemengden. Han skulle så gjerne ha fulgt etter, men han kan ikke bare forlate eiendelene.

Kan hun allikevel ha vært en trell? Nei! Det var hun ikke. Hun var for fin i tøyet til det. Men hvem er hun? Han lukker øynene og gjenopplever det som skjedde. Lenge sitter han og gjør seg tanker om det ensomme livet han lever. Han traff Vera den gangen, og nå denne kvinnen. Møtene ga ham følelser som ikke helt kunne kontrolleres. Men nå er de begge borte.

Bilde nr 1: Utsnitt fra forsideillustrasjonen til "Herleik", tegnet av Asbjørn Tønnesen. 
Bilde nr 2: De hadde nok ikke symaskiner på 1300-tallet, og vi har ikke noe bilde av skinnene Herleik solgte på markedet (f.eks. rev og ekorn), så vi får nøye oss med et bilde av skinnvarer fra vår egen tid. 😉