Julenissen avslørt!

Av Petrus Jensen

Tjueseks år før jeg begynte å kalle meg Petrus, møtte jeg Julenissen og intervjuet ham for et norsk ukeblad. Det var i 1991, bladet het Familien, og intervjuet ble temmelig avslørende. Men det bidro til at jeg et halvår senere ble ansatt i det samme bladet, så redaktøren likte visst avsløringene mine. 

Nå når Kristin og jeg har startet blogg her på Barytons nettsider, syntes vi det var på tide å tørke støv av den gamle artikkelen; den er like aktuell den dag i dag.

Men skal ikke en forlags-blogg handle om bøker, da? "Jo selvsagt bøker også, men hvorfor bare bøker?" mente Kristin da jeg nylig brakte spørsmålet på bane. "Bøker handler jo om alt mulig, så da kan vel bloggen vår gjøre det òg."

Her kommer det gamle intervjuet, så å si akkurat som det var (hele teksten er gjengitt under faksimilene):

Møte med Julenissen

- God kveld, god kveld! Er det noen snille barn her?
Det velkjente spørsmålet lyder med sprukken røst julekveld etter julekveld. Han står der med den tunge sekken over sin bøyde rygg, vipper det lange, hvite skjegget til siden og venter på svar. Men hvem er han egentlig?

Tekst: Petter A. Jensen (copyright)

Jeg kontakter noen gamle, historiske kilder som har god greie på det. Det første jeg får vite, er at han faktisk oppstod ved en alvorlig misforståelse. Deretter får jeg et unikt tips om hvordan jeg kan spore ham opp og spørre ham ut selv.

Men la oss først betrakte ham litt til, der han står i julestua og venter på svar.

Nedenfor kanten på den røde frakken skimter man mørke buksebein og et par blankpussede pensko. De er forresten nøyaktig lik fars, eller onkels, eller hvem det nå var som nettopp måtte gå ut en tur. Hans innsunkne øyne myser hemmelighetsfullt mot oss, og plastikkmunnen beholder smilet.

- Ja, vi er snille alle sammen, vi! Lyver vi i munnen på hverandre, så vi nesten tror det selv. Jul etter jul.

Så tar han fram herlighetene fra den dype sekken sin. Fra supermarkedene. Fra forretningsmenn som gnir seg fornøyd i hendene og sier: - Vi greide det i år også!

Mange rundt om i vårt lange land kan ikke tenke seg en julekveld uten ham. Ja, millioner av barn og voksne rundt om i verden har det likedan. Han hører med. Han nærmest er julen. Han er blitt en verdensvid tradisjon.

Men - hvem er han egentlig?

Biskop Nikolaus

Endelig finner jeg ham på et gammelt butikklager. Han ligger sammenkrøket i en stor pappeske borte i en mørk, støvete krok. Jeg har lovt å ikke si noe om hvor det er, for han er redd han skal bli nedrent av nysgjerrige tilhengere. Men han er glad for å få lette sitt hjerte for en som har tid til å lytte.

- Hvem er du egentlig, spør jeg forsiktig etter å ha presentert meg.

- Jeg er en tradisjonsrik illusjon, svarer han langsomt, og man merker et snev av ironi i den sprukne stemmen. - Men hjelp meg opp, er du snill, så skal jeg fortelle mer.

Han er slapp og lealaus som en frakk uten mann, så jeg må stable ham opp på en kasse og lene ham mot stolpen i lagerhylla. Det bleke lyset fra et skittent takvindu forsterker inntrykket av plast i den støvete ansiktshuden.

- Sånn ja, sukker han lettet. - Det var deilig å få slettet på frakken litt! Jo, nå skal du høre.

- Jeg, den norske Julenissen, er egentlig av blandet rase. Jeg stammer delvis fra en katolsk helgen i Lilleasia; for enkelhets skyld kan vi kalle ham min «far». Dessuten stammer jeg fra et overnaturlig vesen i den hedenske folketroen her i Norden. Dette kan vi si er min «mor», legger han til, skakker på det lange, hvite skjegget slik han pleier og låter rent sørgmodig.

- Unnskyld, men nå ble det for innviklet for meg! Denne merkelige blandingen må du være så snill å forklare nærmere.

- Ja, nå skal jeg ta én ting om gangen, sier han, og så begynner han å fortelle om sin «far». Han var biskop i Myra i Lykia, Lilleasia, på begynnelsen av 300-tallet etter Kristi fødsel. Nikolaus het han. Etter hvert ble han viden berømt for sin velgjørenhet. Han ble gjort til de sjøfarendes helgen, St. Nikolaus.

Katolsk tradisjon

- I middelalderen ble den hellige biskop Nikolaos av Myra erklært som helgen for skolebarna også, sier Julenissen. Han blir taus et øyeblikk og ser liksom inn i «femte veggen». Men før jeg rekker å komme med et nytt spørsmål, er det i stedet han som spør, og han snakker så stille at jeg må lene meg nærmere for å høre:

- Synes du ikke det smaker av menneskedyrkelse, egentlig? Dette at min «far» ble gjort til helgen, mener jeg.

- Eh - jo, kanskje det, svarer jeg forfjamset; det er jo jeg som skal stille spørsmålene og han som skal svare.

¬- Uff, jeg har egentlig aldri likt det, sier han, og nå nesten hvisker han. - Forresten må du ikke skrive at jeg har sagt det, for da blir folk så skuffet. De tror jo at jeg er bare snill, påstår han.

Jeg svarer ikke, men tenker i mitt stille sinn at det er like godt å få fram sannheten først som sist. Den kommer alltid for en dag allikevel. I stedet spør jeg:

- Du nevnte at St. Nikolaus blant annet var skolebarnas helgen. Har du gått i din «fars» fotspor i så måte?

- Tja - på sett og vis har jeg vel det, men bare delvis, svarer han ettertenksomt, og julenissestemmen er på plass igjen. - Det sies at St. Nikolaus belønnet de flittige og snille barna - men vet du hva han gjorde med de andre? Han straffet dem! Det hadde du neppe trodd om min «far», så godtroende og blåøyd som jeg er, smiler han skjevt. Et øyeblikk virker han nesten desillusjonert.

Han fortsetter å fortelle om de katolske landenes Nikolaus-dag den 6/12. Skikken var at noen kledde seg ut som St. Nikolaus, gikk rundt med en kurv og delte ut gaver til de «snille» barna. Eller at ungene hengte opp strømpene sine om kvelden og fant gaver i dem neste morgen.

Den protestantiske «Far Jul»

- Men så kom reformasjonen på 1500-tallet, og da ble flere av halvbrødrene mine født.

- Halvbrødrene dine?!? Jeg har nok plutselig sett ut som et levende spørsmålstegn, for han smiler forståelsesfullt og godmodig, mens han myser mot det bleke lyset fra takvinduet. Det får det støvete gulvet mellom oss til å skinne som matt sølv.

- Ja, du forstår at da ble den katolske St. Nikolaus-tradisjonen liksom gjort protestantisk og flyttet til julefeiringen. I Tyskland forsøkte man til og med å erstatte Nikolaus-figuren med Jesusbarnet, men det var ikke så vellykket. Det var selvfølgelig mye morsommere for ungene med en hemmelighetsfull, gammel gubbe som kom med pakker til dem. Men slik oppstod altså halvbrødrene mine, blant andre St. Niklas i Holland og Santa Claus i England og USA.

Han forteller også at man har forsøkt å skille denne julemannen fra helgenskikkelsen ved å bytte navn på ham, fordi helgendyrkelse ikke er akseptabelt i protestantisk sammenheng. Man har gitt ham navnet «Far Jul» - f.eks. Pere Noel i Frankrike og Father Christmas i engelsktalende land. Men navneendringen har bare delvis lykkes.

- Gamle tradisjoner er svært seiglivede, mener han. - De går nesten aldri å forandre litt på. Vil man ikke ha dem som de er, er det best å rykke dem opp med roten og plante helt nye i stedet.

Tradisjoner har visst Julenissen greie på. Han legger ut om gamle og nyere skikker, religiøse og verdslige, tro og overtro. Etter hvert blir han forbausende ivrig og levende, nesten virkelig. Han lener seg framover, gestikulerer, drar seg i skjegget, løfter på brynene. For meg blir hans ivrige utlegninger som en eneste grøt til slutt - en grøt som Julenissen rører i så det skvetter om ham. Endelig får vi kilt inn et nytt spørsmål:

- Er den svenske Jultomten også din halvbror?

- Nei, ser du, det er en ekte bror det. Vi har jo samme «mor» - gardvorden.

Nissen - en misforståelse

Så legger han ut om den hedenske folketroen i Norden. Troen på et overnaturlig vesen med en navnerekke så lang som et vondt år: Gardvord, gardvette, tuft, tuftekall, tunkall, tomtegubbe, tomte osv. Han var en liten, grovbygd mann med langt skjegg, grå klær og rød lue.

- Merkelig nok var det først etter den protestantiske reformasjonen, forteller Julenissen, - at folk her i Norden fikk se tegninger av den hvitskjeggete katolske helgenen. Bildene av St. Nikolaus ble mistydet av de kunnskapsfattige, overtroiske nordboerne, og dermed ble den gamle helgen oppfattet som en tomtegubbe. Denne fikk derfor nytt navn, nemlig nisse - etter det danske Nils, som kommer av Nikolaus.

Jeg får også vite at denne nissen, nettopp som de gamle navnene antyder, holdt til på gårdene og tunene, og da særlig i uthusene. I alminnelighet ville han menneskene vel. Han skulle være fryktelig sterk og pleide å hjelpe til med gårdsarbeidet, særlig med å stelle hestene. Til gjengjeld fikk han på visse kvelder god mat og drikke, særlig på julekvelden.

- Så den kjente barnesangen «På låven sitter nissen med sin julegrøt» handler altså ikke om deg, slik vi har trodd, spør vi forundret, - men om denne gårdsnissen, som du kaller din «mor»?

- Ja, akkurat! istemmer han og blir rent oppbrakt. - Og han er slett ikke bare snill, må du tro! Hvis han ikke blir behandlet godt, blir han riktig ondskapsfull, ja rent djevelsk. Da kan han skade både folk og dyr. Kan du begripe at folk kan blande sammen en helgen med en sånn okkult fyr?

- Og ikke nok med det, påstår han videre. - Hver eneste jul sender nordmenn fremdeles tusenvis av julekort til hverandre med disse vesenene på! Nei, da var det sannelig bedre om folk flest gikk over til å feire dette Jesusbarnet - han som skal ha kommet med virkelig kjærlighet og fred til menneskene. Men han drukner jo i smånisser, stakkar.

Han er visst ikke særlig begeistret for sitt opphav, vår kjære Julenisse. Rent het i kinnene er han blitt.

St. Nikolaus + nisse + jul = ...

- Nå begynner jeg å forstå hvordan Julenissen kom til Norge, sier jeg forsiktig.

- Ja, jeg tenker det, sier han, og nå er ikke ironien i stemmen kamuflert i det hele tatt. - Man tager en katolsk helgen med protestantisk vri og en hedensk tuftekall med katolsk vri, blander de to i en sort gryte og rører rundt med en stor sleiv i tre hundre år. Og vips, opp av julegrøten kommer jeg, den helnorske Julenissen!

- Er du flink i hoderegning, har du allerede funnet ut at jeg ikke slo igjennom som tradisjon før midt på 1800-tallet, tillegger han tørt.

En tyv og en slave

Han sitter på den gamle lagerkassen med hodet i hendene, det er som om lufta har gått ut av ham. - Tilværelsen er liksom så uvirkelig, sukker han.

Med ett løfter han hodet og ser meg morskt rett inn i øynene. - Iblant føler jeg meg dessuten som en tyv; jeg stjeler så mye oppmerksomhet fra denne andre julepersonen. Og han er ikke det minste uvirkelig.

- Men egentlig er jeg nok heller en slave, fortsetter han langsomt mens han ser tomt framfor seg. - Av tradisjonen. Av kjøpmannsstanden, også. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg orker dette lenger! Jeg skulle ønske jeg kunne få gå av med pensjon snart; jeg begynner jo å bli gammel, vet du, sier han og ser bedende på meg. Som om han vil jeg skal framføre søknaden for allmennheten.

- Når alt kommer til alt, sukker han, - er jeg allikevel bare en luftspeiling i mitt folks ørken av kommersialisme og tradisjonell overtro. Kort sagt: En illusjon, intet mer.

Idet Julenissen kryper tilbake til den gamle, skitne pappesken sin i lagerhylla, hvisker han nesten uhørlig: - Og det er dette intervjuet også. Husk det!

De historiske fakta i «portrettintervjuet» med Julenissen er hovedsakelig hentet fra følgende kilder: 

• H. F. Feilberg: «Jul» (2 bd., 1904-05) og «Nissens historie» (1918)
  
• Hilding Celander: «Nordisk jul» I (1928)
  «Årets høytider» (Nordisk kultur XXII, 1938)
  Lily Weiser Aall: «Julenissen og julegeita i Norge» (1954)
  CAP-leksikon (1975)
• Hilding Celander: «Nordisk jul» I (1928)
• «Årets høytider» (Nordisk kultur XXII, 1938)
• Lily Weiser Aall: «Julenissen og julegeita i Norge» (1954)
• CAP-leksikon (1975)