HVOR BLE DET AV GRISEN?

Av Kristin Garnes

Det forrige utdraget vi delte fra romanen Herleik, var ganske dystert, for ikke å si makabert, så nå tenkte jeg at vi trenger noe lystigere. Med disse to innleggene viser vi også litt av kontrastene i Dagfinn Johansens bok.  

Hendelsen vi deler i dag, foregår under åpningen av høstmarkedet. En gris er slaktet, den andre stakk av … Her kan du lese om grisen som ble slaktet. 😊

(Fordi vi verken har levende gris eller griseslakt, får vår søte keramikk-gris være fotomodell for å illustrere dette innlegget.)

Herleik, som fortsatt befinner seg på torget, snur seg mot den slaktede grisen som måtte bøte med livet til ingen nytte. Men den er ikke der lenger. Litt lenger borte, i en av veitene ved Korsflaten, skimter han to menn som drar av gårde med grisen. De fjerner seg raskt; utrolig nok greier de å springe mens de sleper den tunge skrotten mellom seg. Så forsvinner de. 

Nå kommer slakterne, som har ansvar for grillet mat, tilbake for å ta hånd om slaktet. De blir skikkelig arge da de ikke finner det. 

«Hvor er grisen?» skriker de i munnen på hverandre. 
«Den har rømt. Forsvant bortover Korsflaten», forklarer Herleik. 
«Rømt? Den var stein dau, jo!» 
«Dere får følge blodsporene bortover, så finner dere den sikkert.» 

Mennene blir enda mer rasende. Men Herleik må bare smile – slakterne ser rett og slett komiske ut der de halvt krumbøyde småspringer bortover veiten mens de prøver å følge blodsporene etter den døde grisen.
(...)

Så blir Oddvin, Herleiks barndomsvenn, vitne til fortsettelsen:

Idet han skal til å runde den siste husrekken før en av de store, kjente skjøtstuene, får han øye på noe besynderlig bak seg. Fire menn med hetter og skinnkjortler nærmest hopper på huk bortover mens de stirrer i bakken.
«Folk må ha blitt gale i dag», mumler han. 

Da legger han merke til noe ved en liten brygge rett bortenfor enden av veiten. Ved bryggekanten driver to menn og parterer en gris. Knivene lyner, og kjøttet deles i et utrolig tempo og lempes om bord i to små båter. 

Oddvin rister på hodet. Han må ha drukket for mye i det siste. Ja, alt for mye, for nå kommer også de fire slakterne rundt hjørnet, krabbende på alle fire mens de søker bortover i den stinkende veiten – lik skamslåtte hunder som snuser opp et spor for å ta hevn. Han forstår ingen ting, tar seg til hodet og sjangler inn døra til skjøtstuen.