FRIKOBLING, AVKOBLING, PÅKOBLING

Av Kristin Garnes

Tidsklemma! Vi kan alle oppleve at dagene ikke strekker til, det er så mye vi skulle eller burde ha gjort, og plutselig er det en ny uke. Her i forlaget er det full fart med innspurt før romanen Herleik skal ut på markedet. Det er mye som skal på plass, i tillegg til at manus skal ferdigstilles. Forord, etterord, baksidetekst, ordliste og persongalleri for å nevne noe.  

Men vi kan ikke jobbe, tenke og drømme Herleik hele døgnet, hele uka. Noen ganger må vi bare tvinge oss til å ta pause fra absolutt alt, så tankene kan få fri fra alt det daglige. Så hva gjør vi da, for å koble ut? 

Dere som har fulgt bloggen vår over tid, vet at jeg, Kristin, elsker puslespill. Fullstendig frikobling for tankene, avkobling for kroppen, påkobling til verdens beste tidsfordriv-boble (i tillegg til å lese bøker, da). Det er ikke ofte jeg pusler nå for tiden, men i påska ble det et nytt 1000-brikkers motiv. Og jeg er ganske kresen på motiv, det skal ikke være kjedelig! 

Men hvordan funker denne bobla? Jo, først må brikkene sorteres, og for meg er det fasong som gjelder, ikke farge. De fleste brikkene har jo mange farger, og det er umulig å avgjøre hvilken som er den mest dominerende. Fasong-sortering gjør det også lettere å lete etter brikker, iallfall er det min erfaring. Brikkene fordeler jeg på mange brett. Dette høres jo forferdelig kjedelig ut, og det kan det selvfølgelig være, men det er også en del av den spennende prosessen – det første bekjentskapet med brikkene. 

Så kommer selve puslingen. Ramma først, stort sett. Så er det bare å kose seg mens motivet sakte, men sikkert vokser. Stress og bekymringer får fare. Roen senker seg, skuldrene finner sin egentlige plass, ingen ting haster og livet er godt å leve. 

Etter noen timer er det helt greit å koble seg på hverdagen igjen, og ta fatt på alle må-gjøremålene. Så kan jeg veksle mellom pusle-bobla og hverdagen i noen dager. Jeg er heldig som har et stort spisebord jeg kan okkuperer helt til puslespillet er ferdig. Da kan jeg legge to-tre brikker når jeg går forbi, selv om jeg ikke alltid kan sette meg ned. Jeg har også en 'puslespill-koffert' som jeg legger puslespillet på, så i verste fall kan jeg flytte unna alt. Når puslespillet er ferdig, gir det en blandet følelse; både glede fordi noe er fullført, men også en slags vemod fordi det ikke er mer å pusle. 

Jeg liker ikke å legge samme puslespill flere ganger, (da er noe av spenningen borte) så for meg er neste steg å finne fram puslespill-lim. Og når puslespillet er ferdig limt, skal det i ramme, og (helst) opp på veggen. Hjelp! Jeg har ikke vegger nok! Og det i et hus med 17 «rom» og kjøkken...