EN ROMAN OM PEST OG KJÆRLIGHET

Dette er undertittelen på romanen HERLEIK. 
Av Kristin Garnes
Da er det kanskje på sin plass å gi dere et lite innblikk i pestens følger. Svartedauden tok livet av minst halvparten av Norges befolkning. Noen forskere mener det var adskillig flere! Dermed forstår vi at frykten for smitte var stor, og at det etter hvert ble få personer tilbake som kunne stå for en anstendig begravelse. Følgende scene fra romanen er derfor absolutt troverdig:

Av ren nysgjerrighet går han bortom stedet hvor mennene kastet en kropp i en grav. Til sin forferdelse ser han at det stakkars mennesket, en mann, ligger i lyse dagen, oppå en annen henfaren – noe et par svære rotter er tydelig fornøyd med. Bærerne har ikke engang tatt bryet med å tildekke de døde. Altså har ingen av dem fått velsignet jord med på veien, neppe Guds ord heller. 

Liket stirrer opp på ham med et bedende blikk. Det er som om det trygler om å bli tildekket så det ikke skal fryse. Han bøyer seg ned, tar litt jord i hendene og drysser på hodet til den døde mannen – en symbolsk gest for å vise litt respekt. Så bestemmer han seg for å kaste litt mer jord på ham. 

I det samme blunker liket og stønner høyt! Herleik skriker til, skrekken slår ham bakover, og han faller på ryggen over jordhaugen ved siden av graven; det er så vidt han ikke triller ned i den sammen med Øydis, men i siste øyeblikk får han tatt seg for. Øydis har våknet og satt i å skrike, hun òg, skjærende, hysterisk. Full av angst fortsetter Herleik å illskrike sammen med henne der han ligger i jordhaugen ved den åpne graven. Svaret får de omgående fra dalsidene. 

Det er til å bli gal av. Dauden har ikke rukket å fullende sin gjerning ennå. Mannen i graven må ligge og vente. For en skjebne! Herleik løper ut av kirkegården, ja, nærmest jager seg selv som et skadet vilt hjemover, med Øydis ristende og skrikende i reimene på brystet.


Bildene er tatt på Åmli gamle kirkegård. Petrus lever seg virkelig inn i historien.