EN KNIV TIL BESVÆR

Av Kristin Garnes

Dette er tittelen på første kapittel i romanen «Herleik», og her får du en liten smakebit på dramatikken. Dette skjer da Herleik overnatter på Nustberget på vei til høstmarkedet i Bjørgvin.

Han leter fram et par skinn og legger det ene på bakken over den tørre mosen. Så former han den tomme sekken som hodepute, legger seg ned og brer det andre skinnet over seg; det varmer så godt etter hvert. (…) Han kjenner at søvnen nærmer seg – men magen protesterer; han har glemt å spise. (…)
 
Tilbake i sengeleiet tar han fram kniven. Lar den bli i hånda. Føler seg trygg her nær furuene. Lytter igjen etter lyder. 

(…) Så ser han på nytt opp mot stjernene og blir døsig. Han snuser inn duften fra furukvistene som henger like ved, griper en kvist, bryter den av, og lar de stikkende nålene stryke seg over leppene. Tenk om Vera kunne ligge i armene hans her ... Så glir tankene hen, og han sovner
(…) 

Herleik våkner, drivvåt av svette. For et mareritt av en drøm!
Da skimter han plutselig en mørk skygge med en kniv i hånda. I neste øyeblikk kaster den seg over ham. Han skriker til og ruller seg lynraskt unna, og kniven går gjennom skinnet han lå på i stedet for ham. Skyggen deiser etter – en mørkkledd mann. Herleik ligger lamslått med sin egen kniv i hånda, skjult bak ryggen.  

Inntrengeren kommer seg fort på beina igjen. «Hit med skinna!»  

Herleik vil også opp, for å kjempe – nei, flykte – men beina lystrer ikke; han er som lammet av frykt. Han forstår hva han er i ferd med å miste: ikke bare byttevarene, men selve livet.  
«Far!» roper han. «Kom og hjelp meg!»  
Den fremmede ser skadefro på ham, nærmest triumferende. «Du er alene», hveser han mellom tennene. «Jeg vet det.»  

På nytt hever mannen hånda med kniven for å gjøre et utfall til. Herleik er virkelig ille ute nå. I et øyeblikk gjennomlever han et møte med det hinsidige, et blaff av en slags indre ro. Er han på vei til fortapelsen? Trolig ikke – han har jo ikke drept noen. Blir han føde for fuglene? Svært sannsynlig. Han har jaktet fugler i mange år og drept dem på bestialsk vis. Drømmen vil snart gå i oppfyllelse ... 

Han stirrer skrekkslagen på kniven som blinker i måneskinnet. Den ukjente stirrer stivt tilbake. Hvorfor venter han et ørlite grann? Kan det være at han nyter situasjonen, kjenner på den totale overlegenheten? Plutselig glimter villskapen til i øynene hans, så flirer han bredt og kaster seg over Herleik. (…)

Vi skal ikke røpe her hvordan dette ender, men at hendelsen får avgjørende betydning for begge de involverte, det er et faktum. På hvilken måte, får du vite om du leser boka. 😉