Kurv
0
kr 0,00
De Tre Lykter i Skyggenes dal
08.10.2018
«Skjelettet virker ikke så fryktelig gammelt»
Sitat Fyrstikken, side 29 i bok nr 2, Godstyvene.
I det tredje kapitlet i Godstyvene, når Lissi, Luta og Fyrstikken skal prøve å finne ut hvor nettopp godstyvene går med noen mystiske esker, oppdager de en liten, bortgjemt skyggedal. Og når de følger en bratt sti ned i den og deretter tvers over og kommer til fjellsiden på den andre siden, skjer dette:
Plutselig bråstoppet Fyrstikken, og i neste øyeblikk skrek Lissi til. De hadde nådd fram til en loddrett fjellside på andre siden av dalen, hvor stien svingte til venstre rundt en svær gran med tette grener ned til bakken. Og der, inntil bergveggen, lå skjelettet av et stort dyr. Det lå på siden med beina sammenkrøket inn mot fjellet, med hodeskallen midt på stien, og stirret tomt på dem med det ene øyehullet!
«Du store suzuki - gjett om jeg skvatt, 'a!?» Fyrstikken gikk bort til kraniet og kikket nærmere på det. Lissi grep hånden til Luta, som først hadde blitt stiv som en stokk. Nå dro han henne forsiktig med seg fram til det dinosaurlignende skjelettet.
«Jeg tror det må ha vært en elg», sa Luta.
«Akkurat. For den er minst like stor som en okse, bare mye tynnere», mente Fyrstikken.
«Men den har ingen horn, jo», konstaterte Lissi. «Elger pleier da å ha svære horn.»
«Elgokser, ja, men ikke elgkuer.» Faren til Fyrstikken gikk på elgjakt hver høst, så han hadde litt greie på det.
«Dere - stien har flytta seg.» Luta pekte ved siden av kraniet. «Nå går den rundt hodeskallen. Det må bety at den har blitt brukt ganske mye etter at elgen døde.»
«Skjelettet virker ikke så fryktelig gammelt», sa Fyrstikken; han hadde funnet en tørr pinne og pirket borti de grå beinrestene. «Kanskje den døde i fjor eller i forfjor?»
«Ja, og så har smådyr og småkryp spist opp kjøttet. Med hud og hår», påpekte Luta. «Elgskinnet er jo borte også.»
«Iallfall har noen gått en del på stien i det siste», sa Lissi. «Men huff, nå vil jeg ikke være her lenger! Kom, så ...!»
Hun rykket til, for i det samme hørtes et gjallende, hardt og hult «TRRRRRRRRRR». Ekkoet mellom fjellsidene og trestammene fikk det til å virke som om lyden kom alle steder fra. Skrekkslagen så hun på guttene med store, brune øyne.
«Hva var det?!?»
Fyrstikken flirte. «Bare en hakkespett, jo! De liker seg i tørrgraner. Men fy så sterk den lyden ble nedi her!»
«Ha'kke sett - no'n hakkespett - ha'kke rørt'en - bare hørt'en ...»
«Haha! Du Luta, altså!» Lissi dultet til den store poeten, som dultet forsiktig tilbake og flirte.
Så gikk trekløveret videre. Nå snirklet stien seg bort fra fjellsiden igjen og skrådde slakt nedover. Etter hvert fikk de et glimt av vann lengre framme mellom granstammene.
Plutselig brøt et gjennomtrengende, langtrukkent ul den store, skyggefulle stillheten. Det fylte liksom hele dalen. De unge eventyrerne ble stående som lamslåtte, til ekkoet døde mellom trestammene og ble fulgt av gnissende, skramlende jernhjul som taktfast dunket mot skinneskjøtene.
«Toget!» utbrøt Luta. Lettelsen spredte seg i de tre ansiktene som sommervind i en blomstereng.
Fyrstikken gliste. «For ei tute, 'a!»
«Jeg trodde nesten det kjørte midt i dalen her!» sa Lissi.
«Elgen døde sikkert av lydsjokk!» flirte Luta. «Iallfall må det ha vært et godstog fra Sverige som tuta før overgangen ved Garvernes. Med nesa hitover. Det er bare ei vik mellom der og her.»
De tre unge detektivene fulgte deretter stien videre ned gjennom dalen. Tror du de fant eskene? Det finner du ut når du leser boken ...